Regnet pøste ned i går og jeg kjente på en så takknemlighet. Det var akkurat det vi trengte. Gud er god. Jeg skrudde på de elektriske lysene, de er koselige de også. Selv om det ikke er levende lys. I dag klarer jeg og slappe av for første gang på lenge, tross de kraftige smertene mine. Tross at tårene presser på, men jeg tenker så på Guds løfter til menneskene.
I det siste har jeg hatt det tøft, det fordi jeg har rippet mye oppi vond fortid. Sårene fortid. Fortiden hvor jeg var på mitt sykeste og medisinene gjorde meg ukjennlig. Men det er en del av historien min. Den vonde mørke delen. Jeg har rippet opp med vilje fordi jeg trenger og bli påminnet på det i blant. Og jeg klarte faktisk lete frem veldig mye positivt fra den tiden også og gode minner. Det for meg var viktig.
Så her sitter jeg og klarer og slappe av for første gang på lenge, tenker på Guds løfter til menneskene, drømmer meg bort. Koser meg med en god kopp te. Stresser ikke på tross av at jeg i sted tenkte at kanskje det er lurt og gjøre det og det og det er ihvertfall på tide. Men faktisk er det viktigste roen og freden i dag. Det er den jeg ønsker og fokusere på og nuet. Det for meg er viktig.
Og hva står på todo listen min i dag : og gjøre ingenting, bare være og nyte nuet. Gud er god!
