Jeg var den mange så på som hva skal jeg si- psykisk syk, jeg var den psykisk syke - ja for hva ellers var jeg? det var slik jeg ble stemplet som ihvertfall - jeg var ikke lenger Benedicte, men den psykisk syke. Jeg hadde en alvorlig psykisk diagnose, jeg var ikke lenger meg selv, jeg følte meg som noen andre, fullstappet av medisiner, jeg bare eksisterte, jeg var aldri farlig, men jeg var veldig veldig syk, den jeg kanskje var farlig mot - var meg selv.
Men hvem er den personen nå? - Jeg er ikke lenger den psykisk syke, jeg er ikke lenger den som kanskje folk så litt på som gal, nå er jeg Benedicte , jeg er meg selv! Og det, det er en god følelse, men hvordan kom jeg hit? For ingen trodde jeg ville bli bra, ingen leger hadde tro på at jeg kom til og bli bra, ingen skjønte noen ting, men det gjorde jeg, og selvsagt de aller nærmeste.
Det er et under, ja det er et under, jeg er frisk, ihvertfall så frisk jeg kan bli, små angst. små depresjoner, en sjelden gang, det kan ikke sammenlignes med før, alle inn og ut av sykehus opphold, alle medisiner (jeg sto på over 20 forskjellige medisiner for psyken en lang periode på noen år, jeg har prøvd så og si alt, trappet ned, økt opp, seponert, fått flere nye slag, og ingen håp fra noen leger) Vell her sitter jeg 31 år gammel, og fungerer så bra i hverdagen, jeg har det så utrolig bra og jeg er så glad, takknemlig og stolt, for jeg klarte det, men på ingen måte alene, for dette er et under, dette er noe jeg kan takke Jesus for, for alle leger klør seg i håret, for egentlig fantes det ikke noe håp om at jeg kom til noen gang bli fungerende i hverdagen, for egentlig skulle jeg vært inn og ut av sykehus for resten av livet.
Takk Jesus <3
