Hei kjære blogg lesere :-) jeg skulle ønske jeg kunne skrevet noe veldig positivt nå, men det går ikke, fordi jeg rett og slett innså noe, noe som kanskje er tabu, eller jeg vet det er tabu, og det er svært vanskelig og tøft for meg og snakke om, men jeg har hele tiden sagt jeg ønsker være ærlig, så da er jeg nok en gang ærlig, og nå skal jeg være veldig ærlig med dere, ja som dere vet så sliter jeg og har slitt med psykisk sykdom i mange år, veldig mange år, det er tøft, men har vært tøffere, mye tøffere, for nå jobber jeg så hardt for og prøve og komme meg helt ut av det her. Ja la oss ta det helt fra starten, ihvertfall prøve, fordi jeg har fortrengt så mye, det har vært mange år som har vært veldig tøffe for meg, så ja jeg har vært inn og ut av instutisjoner, så mange ganger at jeg har mistet fullstendig tellingen, jeg begynte på vidregående etter et år på Bibellinja på Hedmarktoppen folkehøyskole, jeg gikk et halvt år på vidregående før jeg da ble lagt inn på Psyk som 17 åring, jeg er nå 30 år. For og spole litt frem i tid, så fikk jeg en alvorlig psykisk diagnose jeg egentlig ikke klarer og kjenne meg selv igjen i, men ja det står på papiret og jeg får medisiner for det, noe jeg ikke er veldig komfertabel med, men det går da, jeg har blitt feil medisinert i mange år, og sist gang jeg var innlagt holdte jeg på og dø, jeg ble over medisinert på levaxin, som er en medisin, livs viktig medisin for lavt stoffskifte, jeg var innlagt på en akutt avdeling jeg ble svært dårlig behandlet, jeg var egentlig ikke så syk når jeg havnet der, men ble altså innelåst, de satte på meg 10 levaxin tabletter og jeg skulle egentlig ha 1 tablett, dette foregikk over lang tid og jeg var så dårlig, at når jeg da kom ut av den avdelingen og inn på en åpen avdeling, så fikk jeg ikke levaxin på en måned, men det var et ikke tema, det skulle ikke snakkes om der og jeg fikk streng beskjed om det. Jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke tok det videre, nå er det for sent. Uansett så har jeg veldig traumer og har vonde erfaringer med innleggelsene mine. Jeg ble ofte svært dårlig behandlet og fikk veldig høye doser på medisiner så det føltes som jeg bare eksisterte og ikke mer enn det, jeg sov hele tiden og ja på den tiden hadde jeg ikke noe liv, for hva er et liv med at du må sove og bare eksisterer, er ung og går på så tunge medisiner og får kjeft fordi du sover. Ja uansett så var det egentlig ikke det jeg skulle blogge om, jeg er altså 30 år og har ingen jobb, rett og slett fordi jeg har den historien jeg har, og kanskje jeg aldri får noen jobb, det går selvfølgelig greit, men jeg skulle på en måte ønske jeg kunne klare og få til og dra ut på ting, finne på litt mer enn hva jeg gjør, men det er tøft når en fortsatt sliter med sosial angst.
For mange er det en selvfølge og dra ut og finne på ting, jeg gjør jo det da, men ikke så ofte som andre gjør, så det jeg vil frem til er at jeg i dag innså at jeg faktisk er deprimert, og det er vondt at det har skjedd igjen og at jeg i det hele tatt tenker på fortiden, og jeg er så redd for døden, jeg er kristen og er redd for døden, så redd for døden, og det er vondt, jeg vil være ærlig om det, jeg tror det er fordi jeg holdt på og dø og det er 5 år siden og jeg vil så gjerne komme meg videre, det er så vondt, men ja, så i dag innser jeg at jeg egentlig er deprimert og jeg håper det kan snu, og jeg beklager virkelig for dette negative innlegget, men jeg måtte få ut litt frustrasjon.
Men jeg klamrer meg til korset i dag, jeg klamrer meg til Jesus, og jeg holder så godt fast, jeg skal aldri slippe tak <3 Jesus er alt for meg <3
