I dag skal jeg snakke om noe som er veldig tabu i dagens samfunn, det og være ensom. La meg forklare - jeg er ikke ensom sånn sett, fordi jeg er gift med verdens beste mann, jeg har en fantastisk familie, men jeg er ensom på den måten at jeg aldri er med noen, altså venninner. Jeg vet ikke om noen har lagt merke til at jeg aldri tar bilde sammen med noen venninner, vell saken er den at jeg aldri er med noen, det er vondt, og jeg vil ikke være til bry heller, jeg har flere venner på facebook, men jeg er aldri med noen, det er vondt og tenke på. Igjennom oppveksten hadde jeg ingen venner, og ja jeg har hatt venninner i ettertid, men det hele er min feil, fordi når jeg har vært innlagt har jeg detti ut av samfunnet, jeg har havnet en plass i samfunnet som jeg på en måte har havnet litt utenfor, når jeg var veldig syk burde jeg ha skaffet meg venner, den var i den perioden jeg trengte venninner mest, men jeg bare skøiv folk unna meg, kanskje det er det man gjør, men jeg angrer meg så, jeg fikk aldri fullført vidregående, jeg ble innlagt da, og da detter man ut da av samfunnet når man heller er innelåst på en instutisjon.
Det er vondt at jeg er 30 år og ikke vil bry folk så jeg spør aldri noen om de vil møte meg, jeg vet heller ikke hvordan jeg skal oppføre meg heller, føles så teit og ta kontakt etter så lang tid, så jeg har bare droppet det, dessuten når man sliter så mye med helsa og må avlyse så ofte, det er klart at folk da gir opp, sånn er det bare. Men jeg er veldig heldig som har en så fin og god og snill mann, som har en så fin familie og som har Jesus, jeg føler meg heldig da <3
