Det er så alt for lenge siden - så lenge siden jeg kjente deg, jeg hadde glemt deg - glemt hvordan du var - men så kom du snikende , litt i går, jeg hater deg egentlig, for du er angsten, du er frykten, min frykt - min angst. Hvorfor? - Hvorfor har jeg angst, angst i dag? - jeg kjenner deg, men hadde glemt deg, og nå kommer du stikkende i hjertet mitt, og det gjør vondt, så uffatelig vondt.
Rydde, lese, spise (nei det hadde jeg glemt) - jeg prøver og distaere meg fra deg, men du kommer snikende, og du angriper meg, det er en slik dag. Hvorfor aner jeg ikke, for det er bare sånn det er - tydligvis. Men hvorfor? - jeg sitter her med mange spørsmål, for jeg vet rett og slett ikke, det gikk bra, bra så lenge. Jeg er glad for det, selvfølgelig. Men det er bare at det kjennes så fælt ut hver gang det skjer.
Jeg prøver og roe meg ned, jeg skal ikke dø, det er bare psykisk, jeg får ikke hjerteinnfarkt, det bare kjennes sånn ut, panikken sprer seg, hjertet banker fortere og fortere og svetten renner, tåkesynet kommer, det kjennes ut som jeg skal kollapse, men det er bare angsten, den angsten som hater meg og jeg tilbake, men som kommer bare helt plutselig, jeg er sliten, så sliten, så utmattet og lei.
Men det er bare en sånn dag, en dag som egentlig gikk bra, men så kom den angsten, jeg vet jeg ikke kommer til og klare og følge med på samtaler i dag, jeg vet jeg kommer til og få mer panikk, jeg vet at det er du og jeg - alene, men jeg vet også at den muligens, kanskje bare er en sånn dag, det blir bra, det går bra - det er bare en sånn dag.
Imorgen er en ny dag - jeg håper og tror den er bedre, du og jeg alene - men jeg nekter og la det fortsette slik.
