Foto @ Meg
******
Bussen, alene - jeg tar den aldri lenger, jeg husker sist - det gikk jo egentlig bra, selv om jeg bare stirret ned i gulvet - jeg ville forsvinne og ville ikke at noen skulle se meg, jeg ville være luft - det er bedre sånn. Det går jo alltid bra, men det er frykten hver gang, ikke bare for bussen, men det meste, og cafèer, selv om jeg elsker det - men det er et hat-elsk forhold, for det er mennesker, mennesker overalt, jeg prøver og glemme det, prøver og late som ingenting, og hvis jeg møter på noen jeg ikke har sett på mange år, jeg "put on a face", hva gjør du for noe om dagen? spør de alltid - og hva gjør jeg egentlig, skal jeg si jeg er trygded, ufør? skal jeg si jeg tar et friår? hva skal jeg egentlig si? at jeg aldri har hatt en jobb fordi jeg er psykisk syk, og bli stemplet for det? rygger de da? er det tabu? hva vil de tro om meg? er jeg en failer? Vil de skygge unna, unngå meg? vil det bli pinlig stillhet? Jeg har ikke fullført vidregående, jeg ble syk, gikk bare et halvt år. Hva vil de tro om meg egentlig, jeg har ingen utdannelse, jeg har ingen jobb, jo jeg har bloggen, men det er ikke mitt levebrød, jeg kan vell kalle det en hobby kanskje? Eller hva kan jeg egentlig kalle det? Og hva skal jeg si? vil de le av meg? Jeg koker sammen mange ideer, men jeg har ikke så god tid, det virker teit hvis det tar for lang tid før jeg svarer, for ja da tror jo vedkommende jeg juger?
Jeg har aldri et svar på hva jeg skal si, og hvordan jeg skal si det. Det kommer aldri brått på, jeg husker før, jeg gikk store omveier for og unngå folk, noen ganger så de det, da fikk jeg alltid en melding. Overlegen? Ja jeg er visst det, men ikke bevisst - ubevisst, eller det er egentlig bevisst, for nå juger jeg igjen, jeg går jo tross alt står omveier, men jeg vet aldri hva jeg skal si.
Selskaper, det er koselig, men jeg gruer meg alltid, jeg gruer meg egentlig alltid til alt, lege timer, alt jeg skal på, alt som ikke er trygt, alt nytt - det som ikke er en del av den trygge hverdagen, om jeg må snakke med noen, hva som helst egentlig.
Og ja jeg gjør mye, hverdagen min er innholdsrik, kanskje jeg skulle sagt det, men da vet jeg at jeg får spørsmål om hva jeg gjør, og hva gjør jeg egentlig? Det er bare det at da stivner jeg, jeg aner ikke hva jeg skal svare.
For hva gjør jeg egentlig? Det er så mye, men problemet er bare at det kanskje virker litt teit, jeg vet ikke.
Jeg føler vi aldri blir ferdig med tabu for psykisk sykdom, eller er det hva mennesker gjør det til? Det er så mange som sliter, men noen ganger føler jeg det som ingen forstår, men egentlig tror jeg kanskje de forstår, derfor er det vell hva jeg gjør det til?
Panikken, følelsen av og miste kontroll, men for hva? Jeg put on a face, later som ting er bra, jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg sier ting går bra, for gjør det egentlig det? Problemet er bare at det har blitt en vane og si det, det er det første som kommer ut av munnen min.
Angst for og dø, det har jeg alltid hatt, siden jeg var liten, bestandig vært redd. For hvordan føles det og dø? Jeg burde jo egentlig ikke være redd, jeg er jo kristen.
Når jeg kollapser, det har skjedd mange ganger, hvor jeg bare knekker sammen, og når jeg holder på og gråte, det værste er hvis noen så det, men stein ansikt er like ille, er jeg svak hvis jeg gråter? Jeg mener det, det er vondt og gråte, for ja jeg gråter ofte, nesten hver dag, men hvorfor orker jeg det, hvorfor gjør jeg det? Helt ærlig, jeg har ingen svar, jeg har ingen svar på hvorfor jeg har angst.
For ja egentlig så er jeg lykkelig, egentlig er jeg glad - det er bare at jeg har angst også.
Jeg er bare meg
