-- Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket. Da prøvde ministerne og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de klarte ikke å finne noe å anklage ham for eller noe galt å si om ham.
Så gikk de fram for kongen og sa: << Konge, har du ikke utsendt et påbud om at enhver som i tretti dager ber til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen? >> Kongen svarte: << Jo, det står fast etter medernes og presernes uforanderlige lov. >> Da sa kongen: <<Daniel, en av de bortførte fra Juda, retter seg verken etter deg eller etter det påbudet du har utsendt. Tre ganger om dagen ber han sin bønn. >>
Så befalte kongen at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: << Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg! >>
Tidlig om morgenen, ved soloppgang, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen. Da han nærmet seg hulen, ropte han med angst i stemmen på Daniel: << Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunne berge deg fra løvene? >> Da svarte Daniel: << Lenge leve kongen! -- Daniel 6,4-5.13-14.17,20-22
Når det gjelder Daniel så er han et forbilde på mange måter, men han er et stort forbilde når det gjelder og be. Han ba tre ganger om dagen.
Mange av oss har dårlig samvittighet for at vi ikke ber så mye, at vi ber for sjeldent. Da skal jeg komme med en Quote til dere av Martin Schanche:
-- Det er bedre å ligge på stranda og tenke på Gud, enn og sitte i kirken og tenke på stranda. --
Gud er god og han tvinger ingen til og be. Og det er heller ikke hvor mye du ber som avgjør om du er kristen eller ikke. Gud vil ikke at vi skal gå rundt med dårlig samvittighet hele tiden for at vi ber for lite. Vi må ikke tenke på det og legge det av oss, for Gud, Han elsker deg.
Men Gud vil så gjerne være sammen med oss, fordi Han elsker oss. Det er ikke så viktig om vi ber 3 eller 300 ganger om dagen. Det som er viktig er at vi er til stede når vi ber. Og la det være Guds kjærlighet som driver oss til og be og ikke den dårlige samvittigheten.
La oss sette av tid, rikelig med tid av og til. Vi trenger ikke si så mye. Bare være der. Du og Gud, jeg og Gud. Kjenn etter. Også si det som faller deg og meg inn. Også kjenner vi at det er godt og være sammen med Han.
